Haagkonvensjonen

Haagkonvensjonen
Name	Haagkonvensjonen
Long name	Konvensjon om beskyttelse av barn i internasjonale konflikter
Date signed	1899–1907
Location signed	The Hague
Parties	Flere stater
Language	French language, English language

Haagkonvensjonen er en betegnelse som ofte brukes i norsk rettslitteratur og folkerettslige kilder om en rekke internasjonale traktater vedtatt i Haag ved internasjonale konferanser mellom Europas stormakter, USA, og andre stater på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Navnet knytter dokumentene til de internasjonale fredskonferansene i Den andre Haagkonferansen (1907), og til de mange konvensjoner om krigens lover, diplomatisk immunitet, og privat internasjonal rett som fikk tilslutning fra en rekke stater som Kongeriket Norge, Det tyske keiserrike, Det britiske imperium, Russerriket og USA. Tekstene har påvirket senere instrumenter som FNs sikkerhetsråd, FNs hovedforsamling, og internasjonale domstoler som Den internasjonale domstolen.

Historie

De første Haakonferansene oppstod etter initiativ fra Tsar Nikolaj II av Russland og ble samlet i Den første Haagkonferansen (1899) og Den andre Haagkonferansen (1907). Deltakerne inkluderte representanter fra stater som Frankrike, Storbritannia, Østerrike-Ungarn, Japan, og Italia. Arbeidet bygde videre på tidligere praksis fra begivenheter som Kongressene i Wien og debatter i Det tyske forbund. Hovedmålene var å codifisere krigens lover og fremme mekling fremfor væpnet konflikt, parallelt med bevegelser som Det internasjonale røde kors og tanker fra jurister som Henri Dunant og Elihu Root. Resultatet ble en rekke konvensjoner og deklarasjoner om blant annet krigsfangers rettigheter, blokade, og regulering av væpnede styrkers oppførsel, som senere innflytelse på FNs Genèvekonvensjoner og modern internasjonal humanitærrett.

Formål og virkeområde

Konvensjonene fra Haag hadde som formål å beskytte sivile, regulere stridshandlinger mellom stater, og etablere regler for diplomatiske forhold mellom deltakende stater slik som Den Haag-konvensjon om diplomatisk immunitet (som eksemplifiserer beskyttelse av diplomater). Instrumentene søkte å etablere forpliktelser for stater som Kongeriket Italia og Det britiske samveldet og å skape fredelige tvisteløsningsmekanismer som mekling under ledelse av nøytrale parter som Det sveitsiske diplomati. Virkeområdet var internasjonale væpnede konflikter mellom suverene stater og dermed relevant for statene som sluttet opp om dokumentene, herunder stater som Kongeriket Sverige og Norge på unionsperioden, og senere Kongeriket Norge etter 1905.

Hovedbestemmelser

Hovedbestemmelsene i de ulike Haaginstrumentene omfatter regler om: beskyttelse av sivile og eiendom ved beleiring, regulering av krigsfangebehandling, forbud mot visse våpen og forordninger om beleiringer slik de ble diskutert av deltakere fra Det osmanske rike og Kongeriket Spania. Tekster inkluderte prosedyrer for konvensjoner om krigsbytte, nøytralitet og handelsblokader som ble debattert av delegater fra Nederlandene og Belgia. Videre ble det fastsatt prosedyrer for fredelig tvisteløsning, arbritrasjon og etablering av permanente institusjoner som inspirasjonskilde for Den permanente internasjonale domstolen og senere Den internasjonale straffedomstolen. Flere bestemmelser omfattet også ansvar for krigsforbrytelser, påvirket av jurister fra Frankrike og USA.

Ratifikasjon og medlemsland

Ratifikasjonsprosessen var variabel; noen instrumenter oppnådde bred tilslutning fra stater som Det britiske imperium, Frankrike, Russerriket, Japan og senere USA, mens andre deklarasjoner forble delvis uforpliktende. Flere europeiske stater, inkludert Kongeriket Belgia, Kongeriket Danmark, Nederlandske kongerike og Kongeriket Sverige, ratifiserte hoveddokumentene, mens ikke-statlige aktører ikke hadde formell adgang. Ratifikasjoner påvirket også koloniadministrasjoner som Britiske India og territorier under Det franske kolonimperiet. Senere internasjonale instrumenter som Genevekonvensjonene (1949) og traktater fra FNs konferanse harmoniserte og videreførte mange av bestemmelsene.

Implementering i norsk rett

I Norge ble flere av Haakonvensjonenes prinsipper tatt opp gjennom nasjonal prosess i Stortinget og gjennom implementering via tilslutning fra Kongeriket Norge etter 1905. Norske myndigheter har inkorporert regler om krigsfangebehandling og beskyttelse av sivile i nasjonal rett gjennom lover og forskrifter etter mønster fra internasjonale instrumenter. Domstoler som Høyesterett (Norge) har ved flere anledninger tolket internasjonale forpliktelser i lys av norske forfatnings- og lovregler, parallelt med forvaltningens praksis i Utenriksdepartementet (Norge). Norske institusjoner som Justis- og beredskapsdepartementet (Norge) og operative enheter i Forsvaret (Norge) anvender prinsippene i operasjonell planlegging og opplæring.

Kontroverser og kritikk

Haakonvensjonene har vært gjenstand for kritikk fra jurister og historikere som Georges Scelle og Hersch Lauterpacht for manglende effekt mot moderne krigføring og for upresisitet i formuleringer som gjorde implementering vanskelig i sammenheng med stormaktsinteresser som Det tyske rike og Det britiske imperium. Kritikere fra institusjoner som International Committee of the Red Cross og akademikere ved University of Oxford og Harvard University har pekt på at konvensjonene ikke forhindret brudd i verdenskrigene, og at nye traktater som Genèvekonvensjonene (1949) måtte supplere eller erstatte eldre normer. Debatt har også oppstått rundt tolkning av nøytralitet og bruk av nye våpenteknologier diskutert i fora som Ligue des Droits de l'Homme og ved konferanser i Geneva.

Category:Traktater